Hardangervidda på langs 2022
Da koronarestriksjonene sto på som verst og papirflaggene med «det kommer til å gå bra» begynte å bli tynnslitte, innså jeg at jeg trengte noe å jobbe mot, et prosjekt. Men kanskje ikke så voldsomt som en ekspedisjon til Mt Everest. Jeg hadde mulighet til å dra på tur i ca én uke og valget falt på vintertur til Hardangervidda.
Så slo det meg; hva om jeg planla det som om det var en ekspedisjon til et fullstendig øde område? Hvis jeg skulle klare meg helt selv og gjennomføre (nesten) uavhengig av værforhold, hva måtte jeg da pakke, planlegge for, skaffe, researche og lære meg?
Jeg skrev en lang liste med spørsmål og punkter for oppfølging (hvordan får man opp og ned telt og primus på kortest mulig tid, alene og i sterk vind? Hvor mye og hva bør jeg spise? Hvilke snacks er enklest å spise med votter? Hvorfor holder polfarere stavene annerledes enn skiløpere? Hvordan trener polfarere?). Deretter gikk jeg i gang med å finne svarene på disse spørsmålene gjennom samtaler med folk med variert turerfaring, testing og lesing av et utall bøker og blogger om turer og ekspedisjoner, reparasjoner, kosthold, trening og værforhold ++
Etter flere utsettelser fikk jeg endelig gjennomført turen i begynnelsen av påsken. Resultatet ble 7 dager i telt og 120 km på ski med pulk, fra Finse til Haukeliseter, med fantastiske naturopplevelser og fjellet som viste seg i alle sine sjatteringer. Forberedelsene var definitivt verdt innsatsen og jeg koste meg skikkelig, selv om dette var en annen måte å være på tur på enn jeg var vant til. Trivsel var sentralt, men i tillegg fulgte jeg klare rutiner for økter, dagsetapper, etablering og drift i camp. Jeg lærte mye gjennom prosessen i forkant og fikk en del aha-opplevelser underveis som jeg tar med meg i videreutviklingen av ekspedisjonsferdighetene.
